Gløder fremdeles alt i rødt
ved solnedgang?
Synger fuglene fremdeles
på vei til skogen?
Kan du ta imot
brevet jeg ikke torde sende?
Kan jeg gi deg tilståelsen
jeg ikke torde komme med?
Vil tiden gå, og roser falme?
Nå er tiden inne til å ta farvel.
Som vinden som nøler,
og så forsvinner.
Akkurat som skygger.
Til løfter som aldri kom.
Til kjærligheten
som var forseglet for alltid.
Til gresset
som kysser mine trette ankler.
Og til de små fottrinnene
som følger meg.
Tiden er inne til å ta farvel.
Nå som mørket senker seg.
Vil et lys bli tent igjen?
Her ber jeg ...
Om at ingen må gråte.
Og om at du må vite
hvor høyt jeg elsket deg.
Den lange ventetiden
på en varm sommerdag.
En gammel sti
som lignet min fars ansikt.
Til og med den enslige ville blomst
som sky vendte seg bort.
Så høyt jeg elsket.
Som mitt hjerte skalv
når jeg hørte din svake sang.
Jeg velsigner deg...
Før jeg krysser den svarte elven.
Med min sjels siste sukk.
Jeg begynner å drømme.
En lys, solfylt morgen...
Igjen våkner jeg, blendet av lyset.
Og jeg møter deg...
Der du står ved min side.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar